The Amazon part II – Anaconda, meet the Belgians

Etter en varm og fuktig natt (uten referanse til alkohol, men mer til prosent luftfuktighet) der enkelte stod for mer lyd enn andre våknet skribenten omtrent ved soloppgang og fant det like godt å komme seg opp og ut av køyen for å få tatt noen bilder idet regnskogen våknet. Fornuftig nok holdt han seg innenfor camp-området på sin vandring, men det var likevel litt å se. En samling med gribber i et tre, noen kanoer, insekter både her og der og etterhvert noen lokale arbeidere som antakelig dro innover mot Manaus for å hente litt forsyninger.

2 1

Morgonstund i Amazonas

Resten av reisefølget kom seg opp like før frokost klokken åtte og idet matsignalet gikk vandret alle bortover mot “restauranten” for litt påfyll av energi før dagens aktiviteter startet. Frokosten var overraskende rikholdig med både speilegg, pølser, egg, toast og andre typer brød, fire-fem forskjellige typer juice og ikke minst muligheter for å ta seg noe frukt eller kake til dessert :)  En time etter frokost samlet gruppen seg i resepsjonsområdet og ventet på guiden og avreise. Været var lettere enn på ankomstdagen og det kunne se ut til at det ble en både solfylt og varm dag istedenfor bare varm (regner med mye sympati fra gamle Noreg for manglende sol én dag).

3 Kart over nærområdet. Vi bor et stykke oppe i “armen” til høyre nedenfor blitzen

Guiden ankom og før vi vandret ut fra campen tok han oss med opp en liten trapp til et annet “rom” (uten vegger) der det blant annet var to kart. Ett over hele Brasil og et annet som var mer over nærområdet. Der pekte han og forklarte mens han på tysk forklarte litt om Amazonas’ historie og årsaken til at det her er et så rikholdig dyreliv. Her finnes blant annet rokke (fisken som tok knekken på Crocodile Steve) som det eneste andre stedet enn i Stillehavet og i tillegg lever denne i ferskvann. Dette kommer (ifølge de som kan det) av at det en gang for lenge siden da Sør-Amerika var ett med Afrika/Asia og dannet et superkontinent før det brøt opp og vandret vestover. Det var da et saltvannshav i Amazonas og intet utløp mot Atlanterhavet der fiskene levde i fred og fordragelighet. Da kontinentalplaten kolliderte med det den møtte på (som skribenten ikke husker navnet på) og fjellkjeden i Chile ble dannet ble etterhvert saltvannet vannet ut for det endte opp som ferskvann og fikk utløp mot Atlanteren. Slik ble det som engang var saltvannsfisk tilvennet med å leve i saltvann, så man kan anta at denne utviklingen har tatt noget mer enn et partre år..

4 Skribenten begynner å havne litt langt bak resten av følget..

Da forelesningen var over startet en to timers vandring i nærområdet. Først gikk en lokal kar med machete, så guiden, østerrikerne og til slutt nordboerne. Underveis fikk vi løpende informasjon om de forskjellige trærne og buskene samt hva de brukes mot og for. Blant annet fikk vi se hvor curare utvinnes fra, et tre med tyggegummi-sevje, varmekrem-treet som vi regner med ville væt populært blant enkelte lesere og et som styrker immunsystemet generelt og blant annet brukes i Manaus ifm HIV/AIDS.

5

Når en del flora var unnagjort fikk vi også sett litt av faunaen, dvs om insekter og slikt regnes med der (er ikke så skarp i biologi). Den lokale helten først i følget stoppet stadig ved trær og røtter og banket litt på stammene og så strømmet det frem maur eller andre trivelige krypende dyr. Vi fikk blant annet se maur på over 2 centimeters lengre som kan gi deg en smertefull opplevelse i over 24 timer og høydepunktet, noen tarantellaer som ble lokket opp fra hiet sitt ved hjelp av en liten pinne. Her snakker vi ikke koselige små husedderkopper på en cm. Disse her var 15-18 cm store inkl bein og var, for å si det mildt, ikke så veldig fristende å klappe :)  De kan ifølge guiden ta knekken på små slanger, men biter de mennesker skal det visstnok ikke være verre enn et myggstikk. Likevel meldte ingen seg frivillig til å få et prøvebitt.

78En hyggelig “liten” kar..

Å vandre omkring i regnskogen som reisefølget her fikk anledning til kan på ingen måte sammenlignes med en fjelltur i Norge. Hjemme kan vi som regel finne en slags sti som man vet fører etsteds (i alle fall om man ikke bokstavelig talt er helt på viddene) mens det her bare er et eneste stort kaos av trær, busker, lianer og alt det andre man har set på film. De tok oss selvsagt ikke med gjennom de mest grisgrendte strøkene, men selv om dette var en tur som ikke beveget seg veldig langt bort fra campen så var det umulig å holde oversikten over hvor vi kom fra eller hvor vi var på vei til, så vi forstod godt hvorfor vi dagen før ble frarådet å vandre for oss selv.

En annen forskjell fra norsk natur er at her nede er det ingenting som slår rot ned i bakken. Alt vokser oppå bakken og langs skogbunnen. Skjærer man bort det øverste laget på bakken kommer man rett ned til sand, eller dead sand som guiden kalte det. Noe litt meir spanande som vi fikk høre var at lianer, som alle selvsagt har hørt om, blir “plantet” i toppen av treet av fugler og lever som en parasitt av treet mens det vokser ned mot bakken. Så snart den når bakken slår den rot slik at den får næring annetstedsfra og deretter suger den ut all resterende næring av treet og blir et tre selv. Vi fikk se eksempler på dette der et tre stod på bakken mens vi noen meter oppe på stammen kunne se restene av et tre som var blitt “kvalt” tidligere. Spanande saker :)

6 Her får trærne høye røtter istedenfor dype..

Tilbake i campen var det lunsj der vi traff på to nyankomne til vårt følge. Et belgisk par på alder med de reisende nordmenn. De hadde blitt forsinket med flyet fra sør-Brasil og kommet til Manaus en knapp time etter at vi hadde blitt hentet og måttet ta en dag til der før de kom seg inn i villmarken. I motsetning til oss hadde de stort sett opplevd regn, tåke og kulde på sin tur i Brasil. Naturlig nok å prate megikk praten mer naturlig med belgiere i tyveårene enn østerrikere på 50-60, så vi holdt det stort sett gående med utveksling av opplevelser frem til neste post på programmet startet 1400.

9

Båttur på ikke akkurat opprørt vann..

Da var det båtttur langs vannveier som minnet litt om å kjøre kanalbåt i Nederland, men en relativt stor forskjell var at istedenfor murhus tett i tett på hver side så var det trær som stod 10 meter under vann på begge sider.Vannet står på det maksimale ca 12 meter opp fra skogbunnen i området hvor vi var (i juni) mens november er tørketid. Vi ville da ikke kunne kjørt båt i området, men hadde måttet gå. Den samme lokale helten som tidligere lokket frem maur med machete viste seg nå som en driver with excellence med en 12 meter lang båt rundt tildels krappe svinger med en konstant fare for at et tre skulle stå i veien. Her var det drifting på høyt plan.

11 10

Som man ser, litt varierende bredde på elven der vi kjørte

Etter en halvtime eller så med kjøring stoppet vi opp for at guiden skulle ta noen historier, men ble plutselig avbrutt av musikk fra et av husene i nærheten. Det var ikke helt rammen guiden var ute etter så til litt latter både fra turister og båtfører ble det til at vi putret videre en stund til før vi prøvde på nytt. Denne gangen var området stillere og vi fikk litt informasjon om området og ulike fiske/dyrearter som lever her. Her finner blant annet Kayman, elektrisk ål, , piraja, rokke (stingray) og ikke minst Anaconda. Eksemplarer på opptil 7 meter av sistnevnte er observert i området og har sine faste triks om de skulle ønske mennesker på menyen. De “binder” halen fast til et tre som står under vann og strekker kroppen ut slik at de kommer seg over vannet og evt kan klare å slå en ut av båten og godt i svime. Ryktet sier også at de alltid spiser sitt bytte med hodet først, men guiden måtte innrømme at han aldri hadde sett dette selv. Ifølge samme guide kjørte folk ikke båter i området der vi var da han tok disse historiene pga anacondaer, men om det er fakta eller bare opplysninger egnet for å interessere sensasjonslystne turister fra Europa vites ei.

Etter at belgierne kom til stedet og informerte guiden om at de gjerne fikk info på tysk tok forresten tolken alltid tingene først på engelsk og spurte så østerrikerne om de skjønte alt eller ville ha det fortalt på nytt og på tysk og det endte opp med at de, som vi tidligere på dagen, sa at “Neida, vi forstod alt”. Nuvel, etter anacondahistoriene kjørte vi videre langs “kanalene” og kikket + tok bilder. Rett før vi dro tilbake til campen stoppet vi innom en lokal landsby og fikk sett litt der. De var i ferd med å få elektrisitet i byen så ting skjer også i Amazonas. Vi vandret litt rundt i landsbyen og fikk med oss både et båtbyggeri, den lokale disco’en, kaffiplanter og ikke minst Hard Rock Coffee. Landsbyen i seg selv hadde ikke verst standard i det hele tatt. Det var både volleyball- og fotballbane her og husene hadde radio + TV-antenner på master som stakk opp fra husene så sånn sett var det bedre forhold her enn i campen vår. Forskjellen mellom oss og dem var vel kanskje at vi kom for å oppleve litt primitivitet mens de faktisk skulle holde det gående i mer enn tre dager og med det in mente kan det jo være greit med litt luksus.

1312

Amazon hard rock coffee og kaffiplante

14 15

Venstre: Når vannet stiger opp til 12 meter er det greit med litt stylter på huset selv om man er noen meter oppe fra den umiddelbare faresonen.
Høyre: Bossbrenning, sol og litt løvverk blir ganske bra bilder.

Middagen var som dag én rikholdig med muligheter både dersom en var kjøtteter, vegetarianer eller likte fisk best. Og selvsagt den sedvanlige frukten, med kaker og kaffi til dessert. Da kaffikoppen var i ferd med å tømmes kom guiden vår innom igjen og delte ut redningsvester til alle mann. Nå var det båttur i mørket og cayman-“jakt” som var lokkemiddelet, noe man selvsagt ikke kunne være negative til selv om enkelte nok hadde anacondaers eventuelle menneskejakt i bakhodet. Uansett, sitter man 10 stykker i en båt har man jo greie odds til at det er en annen anacondaen skulle velge seg ut om den først skulle være sulten.

I starten av turen hendte det lite. Selvsagt var det spesielt å kjøre langs Amazonas med øredøvende jungellyder hele veien rundt deg og mørke overalt bortsett fra et flakkende lys fra en ekstra lokal helt som var med og stod foran i båten for å lyse etter hindringer og ikke minst cayman’er som lå og fløt. Men etter noen minutter så vi noen refleksjoner inne ved elvebredden og båten ble styrt ditover. Imidlertid var caymanen for smart denne gangen og gled ned i vannet før vi kom nært nok. Neste gang var det enten en mindre smart cayman eller de lokale opptrådte mer rutinert for da vi kom nært nok tok fremre lokal helt kjapt tak i “noe” nede i vannet og kom jaggu opp med en cayman i neven. Impressive!

16

Et stk cayman

Da var det på tide med litt cayman-info mens europeerne ombord fant frem kameraene og knipset som gale mens de storøyd myste på den nye passasjeren. De kan bli opptil 3 meter lange som voksne så den vi fikk ombord var ikke akkurat fullvoksen enda med sine ca 50 centimeter. Underveis i sin leksjon er det mulig at guiden oppdaget at ikke så mange hørte etter på hva han hadde å si og var mer opptatt av dyret for han spurte plutselig om noen var interesserte i å holde den og en slik anledning kan man jo ikke la gå fra en. Først ute var vår nye belgiske venninne hvis kavaler ikke hadde bragt med sitt kamera noe som førte til litt fortvilelse helt til nordmennene viste seg fra sin beste side og lånte ut deres medbragte med lovnader om at bildene ville bli distribuert. Deretter ble cayman’en levert bakover i båten til også reisefølget fikk nærkontakt av tredje grad med det litt plast-/gummiaktige vesenet som det viste seg å være, så vesjonene man får kjøpt i lekebutikker er faktisk nærmere sannheten enn hva man skulle tro.

17

Bistandsarbeideren viser seg som en sann dyrevenn

Med turens høydepunkt krysset av fra programmet leverte vi caymanen videre til den ande båten som var ute siden de bare hadde fåttak i et ørlite eksemplar selv før vi kjørte inn i lit smalere passasjer der motor og lys ble slått av slik at vi bare drev nedover elven i tussmørket mens vi virkelig fikk ta inn over oss lydere fra jungelen og tenke lit over anacondahistoriene fra tidligere idag. En mildt sagt spesiell opplevelse!

Tilbake i campen var det tid for litt drikke og prat om dagens og tidligere aktiviteter så skribenten og senere også reiseleder slengte seg ned med belgierne mens bistandsarbeideren gikk for kvalitetstid i hengekøyen utenfor hytten. Der fikk vi servert deres ferieopplevelser i all sin iskalde og regnfulle sjarm mens vi kuunne fortelle om glade dager i Rio, Foz do Iguazu og Canoa Quebrada. Vi fikk vel en ørliten mistanke om at de, på lik linje med signalene vi har mottatt fra gamlelandet, kunne tenke seg litt mer sol og varme nå på sommeren.

19 Mørke, palme, litt lengre lukketid enn vanlig på kompaktkameraet samt litt av et tregjerde :)

Kveld gikk mot natt og køyetid og man beveget seg etterhvert mot- og inn i hyttene. Mens belgierne skulle forberede seg på pirajafiske morgenen etter måtte reisefølget fra Noreg gjøre seg klar til å pakke påfølgende morgen for en 2-3 timers tur på elvebåt tilbake til Manaus ettersom flyet videre til Sao Paulo skulle rekkes. Litt må man altså lide for å ha hatt sol tilnærmet hele sin tur i Brasil..

Share