IMG_2065.jpg

Holiday in Cambodia

Reisefølget våknet opp tidligere enn de trodde var menneskelig mulig men klare for nye eventyr og ikke minst å komme seg litt unna storbyens kaos og bråk. Sekker ble pakket, passende reiseantrekk påkledt (muligens i motsatt rekkefølge) og så var de klare. Planen var klar: Komme seg i en taxi til busstasjonen og derfra ta buss på første klasse østover mot grensen til Kambodsja. Reiseleder hadde kommet frem til at jo tidligere man kom til grensen jo bedre ettersom det ifølge de internettske rykter kunne bli litt kø der utover dagen.

Klokken var ikke mer enn 0730 da de stod nede i resepsjonen klare for utsjekking, en operasjon som tok betydelig kortere tid enn innsjekkingen, og siden beveget seg ned på bakkeplan og ut for å finne en taxi. Den delen av operasjonen skulle vise seg å være vanskelig da ingen taxisjåfører var veldig ivrige etter en såpass kort tur som til busstasjonen i trafikken en mandagsmorgen i Bankok kan by på. Det de var mer klare for var å kjøre reisefølget hele veien til Aranyaprathet, byen som ligger helt opp mot grensen til Kambodsja. For turen skulle de ha 2000 av den lokale valutaen og turen via taxi skulle ifølge de samme sjåførene gå betydelig kjappere med bil enn om man tok bussen så det burde (igjen ifølge dem) ikke være noen grunner for å velge buss fremfor taxi. Etter et kjapt reiserådsmøte landet også reisefølget på at denne varianten var å foretrekke, spesielt siden de ellers antakelig måtte ha gått til fots mot busstasjonen så planene ble kjapt endret og man lastet bagasjen inn i den ventende drosjen.

IMG_2016IMG_2018
Nummeret til- og interiøret i The Chosen Taxi

Ifølge “taxidriver-lisensene” i bilen så dette ut til å være en familiebedrift med far og sønn som byttet på å kjøre og sjåføren virket å være en hyggelig kar så reisefølget fant fort roen i baksetet og forberedte seg på en tre-firetimers kjøretur på veier av varierende standard. Etter tips fra turistinformasjons-karen i parken dagen før tok de likevel et bilde eller to av nummeret på bilen så man i alle fall hadde en slags referanse til ett eller annet dersom noe mot formodning skulle skje underveis på turen.

Bilen hadde heldigvis aircondition for allerede tidlig på dag merket man at temperaturen ute begynte å bli skremmende høy. Halvannen time etter turstart vant reisefølget ut det var på tide å få seg litt forsyninger på mat- og drikkefronten og ba sjåføren finne en 7-11 eller tilsvarende. Pliktoppfyllende kjørte han inn ved nærmeste anledning og mens reiseleder ventet ved bilen (igjen bare sånn i tilfelle) vandret skribenten inn i butikken og fikk med seg både iskaffe, cola, et assortert utvalg av chips og ikke minst hans personlige favoritt, ristede solsikkefrø!

IMG_2030IMG_2033
Et eiffeltårn i Thailand og en bil med litt merkelig form..

Så kunne de endelig sette seg inn i den kondisjonerte bilen igjen og puste noe mer avslappet mens man fylte på med litt væske og energi. Fremdeles gjenstod det ca to timer, men de gikk relativt radig unna og nesten før man ante ordet av det kjørte de inn i Aranyaprathet. Som reisebibelen advarte mot ble også reisefølgets taxi forsøkt vinket inn til noen lokale som hadde laget seg et kontor og tilbød stempling av visum til Kambodsja, men reiseleder befalte sjåføren mynding å holde seg på veien og kjøre videre mot den ekte grensen.

En kilometer eller tre senere ankom de området der grenseovergangen var og fikk se store mengder av salgsboder, lokale som oppsøkte sjåføren i taxien og snakket med ham uten at de hadde noen som helst formening om hva som faktisk ble sagt. Fasiten ble igjen å gjentatte ganger be ham holde stø kurs og kjøre så nært grenseovergangen som mulig og heldigvis var han også her samarbeidsvillig. Etter å ha kjørt gjennom hele handleområdet pekte han mot grensen og sa at dette var så langt han kom så reisefølget lastet ut av bil og gjorde seg klare til å entre et nytt land.

IMG_2037IMG_2038
Spennende og imponerende motiver langs veien

De ble nesten før de hadde tatt et eneste steg oppsøkt av en lokal kar som påstod han skulle hjelpe dem over grensen og preget av den generelle advarselen mot å stole på noen andre enn seg selv i dette området var de i utgangspunktet skeptiske men siden han så ut til å gå i riktig retning valgte de å følge etter likevel. Det viste seg også at han i alle fall midlertidig var til å stole på for han tok dem med til grensepassering med passkontroll og så var de plutselig i ingenmannsland og på vei mot Kambodsja.

De fulgte strømmen og antok at de foran i løypen visste hva de gjorde men ble fort haiet av en ny kar i blå skjorte som sa han skulle sørge for at de kom seg på rett vei. Igjen var man skeptiske men etter de siste minutters erfaringer fulgte de igjen på og for andre gang på rad var folk til å stole på. Han ledet dem til innpasseringshuset der det satt to ansatte som i alle fall tidvis virket interesserte i jobben de hadde. Reisefølget ble gitt innpasseringssedler som måtte fylles ut og når det var gjort ble det tatt fingeravtrykk, levert visum og stemplet pass før de uten et ord ble ønsket hjertelig velkomne til Kambodsja og henvist videre ut døren.

Blåskjorten ledet så an de 30 siste metrene til ventebenkene til en gratis minibuss som ifølge samme skjortemann fraktet folk til bussholdeplassen i byen. De valgte å følge på i mangel på alternativer og etter en fem minutters tur stod de utenfor en bygning som så relativt forlatt ut bortsett fra et partre personer som kunne se ut som om de jobbet der og to andre reisende i tillegg til dem selv. Ifølge blåskjorten kunne man her velge mellom taxi og minibuss. Taxituren kostet 48 dollar og minibuss noe mindre, men man måtte da vente til bussen var full før man kom seg avgårde.

IMG_2039IMG_2041

Reisefølget hadde på dette tidspunktet ikke en eneste dollar på seg og baht var det smått med så det første på prioriteringslisten var å finne seg en minibank. Før de kom i gang med det prosjektet ble de imidlertid oppsøkt av de to andre turistene som stod der og forespurt om de var interesserte i å dele taxi med dem inn til Siem Reap siden de skulle samme vei. Reisefølget var enige om at det var en god plan men forklarte problemer med kontantbeholdningen for øyeblikket så skribenten tok en runde i området for å se om her var håp om å få tatt ut noen penger. Etter å ha fått opplyst av blåskjortemannen at nærmeste minibank var tilbake på grensen gav man opp den planen og vendte tilbake til de nå tre andre og fortalte hvordan ting lå an.

De to nyeste tilleggene i reisefølget viste seg heldigvis å ikke bare ha nok kontanter på seg men også legge ut for to nordmenn i nød så etter at forhåndsbetaling var foretatt kunne de alle fire sette seg inn i bilen klare for avreise. Der ble de sittende i 5-10 minutter og lure på om sjåføren hadde glemt dem, men han kom til slutt og siste etappe på turen, en drøye to timers kjøretur kunne begynne. Reisefølgets nye venner og medpassasjerer viste seg etter en kort introduksjonsrunde å være en halvt fillipinsk tysker med østerriksk pass og en thai som møttes tilfeldig like før grensepassering så her var det mange tilfeldigheter på en gang som hadde ført til at nordmennene trygt kunne komme seg videre.

På turen mot Siem Reap ble det mye prat både om reiser man allerede hadde gjennomført, hva og hvor man var på vei nå og ikke minst opplevelser man hadde hatt på tidligere turer og det var igrunnen overraskende hvor mange steder man hadde til felles. Kanskje det kan ha noe med saken å gjøre at både reiseleder og tysk-østerrikeren hadde et spesielt forhold til Lonely Planet og bøkene deres..? For å ta det kort oppsummert var tyskeren ute på en to måneders tur og hadde ca to uker igjen mens thaien viste seg å ha reist rikelig og var for første gang på vei til Siem Reap i en ukes tid men hadde på ingen måte noen plan for hva han skulle finne på. Utover det lærte reisefølget at tyskere har enda føere ferie- og fridager enn vi har i Norge, at Thailand ikke praktiserer noe sånt som ferie (og knapt nok helgefri) samt at det generelt sett er mye å oppleve ute i den store verden om man skal ta historiene med i betraktningen.

IMG_2049IMG_2051

I utkanten av byen ble det en stopp (eller for den del kan det ha vært midt i byen man tok en pause siden ingen i det nå fire personer store reisefølget var direkte godt kjent i området på dette tidspunktet) og det skulle kjøres tuk tuk den siste biten. Transportørene noterte navn på overnattingsstedene men skulle til og besluttet at det enkleste var at man fikk en hver. Man avtalte å møtes senere på ettermiddagen og etter en utveksling av telefonnumre steg de inn i sine respektive tuk tuker og dro avgårde. Selv om navnet er det samme som i Bankok viste tuk tuk’ene seg å være litt annerledes her. Her er det bare en vanlig moped med en tilhenger på. Tilhengerfestet har de sveiset på og det ser ut til at samtlige bruker den samme løsningen så en kan vel regne med at det fungerer bra. Sjåføren til den norske halvdelen av reisefølget hadde med en assistent siden han visstnok skulle vite hvor hotellet var men det første tuk tuk’en gjorde var å stoppe tyve meter lengre fremme for å spørre om veien..

Resten av turen viste at assistenten primært var med for å prøve å få oppdraget med omvisning og tur til Angkor Wat dagen etter. Hverken assistent eller sjåfør slår reisefølget som noen optimale guider så de unnskylder seg med at de har avtalt felles tur til Angkor med de to andre og ikke umiddelbart kan gå inn på en avtale med dem her og nå, men for stemningens skyld avviser de ikke muligheten 100%. En slukøret assistent prøver enda litt lengre å få napp, men innser til slutt at slaget er tapt og forholder seg stille de siste tre-fire minuttene av turen.

IMG_2059
Utsikt fra takterrassen på Soria Moria Boutique hotel

De to neste dagenes bosted var Soria Moria Boutique hotel, et navn som for mange ikke klinger særlig kambodiansk, men det kan forklares med at det ble etablert av et norsk par i 2007. Imidlertid er ikke dette helt som andre hoteller for siden 2011 har det blitt overtatt av de ansatte som nå styrer butikken og, som de skriver på sine egne sider: “Soria Moria has a strong commitment towards sustainable tourism development, and is committed to minimise negative environmental impacts and have positive impacts on the local culture and local economy, while helping to generate income and employment and share ownership for local people”.

Reisefølget ble i resepsjonen mottatt av særs hyggelig og smilende betjening som selvsagt hadde lært seg et partre norske ord som de kunne brife med. Innsjekkingen gikk kjapt og effentivt og de kunne ta heisen opp til rom 103 som var behagelig airconditionert og sette fra seg sekkene. Selv om rommet riktignok var mindre enn på Baiyoke Sky var standarden på innredningen av betydelig nyere og bedre sort så det var på ingen måte noe dårlig bytte. Uten å kaste bort særlig mer tid enn nødvendig trasket reiseleder og skribent opp tre etasjer til for å ta en titt på takterrassen (med bar) og få seg noe leskende drikke etter den lange reisen.

IMG_2055IMG_2058
Utsikt fra rommet og utsikt fra skribentens øyne etter at maten hadde kommet på bordet

Plassert i hver sin stol tok de inn deres nye omgivelser og nøt den behagelige stillheten i et nesten skumrende Siem Reap der de satt i skyggen med en behagelig bris skapt med noen taktisk plasserte takvifter. Skribenten brukte tiden fornuftig og fikk dokumentert litt av den foregående dags hendelser mens reiseleder prioriterte litt tekstlig prat med noen av dem som fortsatt oppholdt seg i det kalde nord. Siden det ikke hadde blitt allverdens av mat tidligere på dagen benyttet de anledningen til å få i seg litt fast føde mens de først satt der. Reiseleder gikk for en sandwich og Skribenten tok en Khmer Curry for å se hva det kambodsjanske kjøkkenet hadde å tilby. Begge var mer enn fornøyd med det som ble servert så en kan uten noen form for tvil si at dette landet hadde innfridd når det gjaldt førsteinntrykk!

Med middagen innabords tuslet Reiseleder ned på rommet for å få litt tid på puten mens skribenten ble sittende i en time eller to til og knatre på tastaturet mens solen sakte gikk nedover på himmelen. Imponerende bra beregnet kom reiseleder opp igjen bortimot idet siste ord ble skrevet og kunne opplyse om at de to andre hadde ringt og var klar for å starte aftenen en halvtime senere utenfor deres hotell så da var det på tide å pakke sammen sakene og komme seg ut en tur.

IMG_2063IMG_2065
Utsikt bortover gaten hvor Soria Moria ligger. Og ryggen til en tuk tuk sjåfør som nekter å gi opp Smile

Navnet på hotellet reisefølget skulle til hadde de mottatt muntlig, men etter en sjekk på google kunne det se ut til at lå rett borti gaten og at vandring var en grei løsning så de begynte å gå østover mens de myste etter et skilt som kunne stemme overens med det de hadde fått opplyst. Etter en knapp kilometer landet de på at destinasjonen antakelig ikke var der de hadde trodd så fremfor å kaste bort mer tid på egenhånd kunne man heller overlate problemet til noen andre ved å hive seg inn i en tuk tuk og bare si hvor man skulle. En minibanktur senere var noen dollar på plass, tuk tuk sjåfør ble opplyst om hotellnavn og de var på vei i riktig retning. Det trodde de i alle fall siden sjåføren hadde sagt at “Joda, han visste hvor det var”, men selvsikkerheten var noe større enn fornuften og de ble kjørende litt frem og tilbake mens sjåføren stadig spurte om hint fra andre tuk tuk’er man møtte på veien. Alle var like sikre og alle pekte i ulike retninger så ting tyder på at det å gi et svar her til lands er betydelig viktigere enn at det skal være korrekt. Eventuelt kan man tolke det slik at alle er så ivrige etter å hjelpe at de føler de må gi et svar selv om det er feil. Forvirrende kan det i alle fall være Smile

På tross av retningsforvirringen kom reisefølget til slutt rett og de fire kunne stikke ned i byens Pub Street og ordne med noe leskende drikke samtidig som morgendagens planer ble diskutert. I Siem Reap er de i alle fall i “turist-sentrum” meget gode til skilting og både Night Market’ene og pubgaten er behørig merket med lysende skilt man ikke kan unngå å se så den delen av turen gikk bra selv uten (eller kanskje på grunn av) at man trengte å spørre noen lokale om veien.

Prisene på stedet de fant det best å begynne kvelden var absolutt ikke avskrekkende. 50 cent for et glass av det lokale brygget Angkor, 2,50 for noe som stod på coctail-menyen og mat for 3-4 dollar selv om man skulle være fristet til å prøve biff så etterhvert som stemningen steg ble det kjapt enighet om at det i alle fall måtte bli noe etter soloppgang kl 0600 man kom til å ta turen mot Angkor Wat dagen etter. Da de hadde jobbet seg et stykke nedover drinkmenyen tok de turen rett over gaten til et nytt sted for å teste ut mulighetene og landet på at også dette var et levelig sted.

IMG_2066IMG_2068

Til og med biljardbord hadde de så mens tysk-østerrikeren og skribenten satt og utvekslet reiseerfaringer målte reiseleder og thai’en krefter(?) på biljardbordet. Etter å ha tapt første runde var reiseleder klar for revansj men før de kom i gang med andre runde gikk plutselig strømmen og det ble fullstendig mørkt og stille i hele gaten. Det som egentlig overrasket reisefølget mest var at i løpet av de halvannet neste minuttene hadde betjeningen vært rundt i hele lokalet med stearinlys slik at det var reneste hyttestemningen med dønn stillhet så langt en kunne høre (bortsett fra stemmer da) og kun stearinlys som lyste opp.

Strømmen kom tilbake 15 minutter senere, like plutselig som den hadde forsvunnet og da var var alt tilbake til det gamle som om ingenting hadde skjedd så her tilpasser man seg kjapt. Etter å ha fått nok av biljard og slikt vandret reisefølget videre til neste sted der det var en del mer folk. De startet ved et bord utendørs og trakk så inn der resten asv de besøkende stort sett var samlet og det de tilbød både dansegulv og fotball på skjermer for å gjøre alle fornøyde.

Her kom de også til slutt til temaet som var den offisielle grunnet til at man skulle treffes tysk-østerrikeren kunne fortelle at ryktet han hadde fått høre fra folk han hadde truffet underveis tilsa at svært mange av “guidene” rundtom her ikke kune stort om Angkor Wat. Det stemte godt overens med inntrykket nordmennene hadde av tuk tuk-assistenten fra tidligere på dagen så det ble konkludert med at den norske delegasjonen skulle høre med hotellresepsjonen om de hadde noen råd på veien. Med tanke på avreise ble den satt til rundt åtte og ikke så altfor lenge over midnatt fant de det mest fornuftig å vende tilbake til sine respektive hotell og kalle det en kveld. Tilbake på hotellet ble det ikke bare mottatt råd om morgendagens tur, men booket to tuk tuk’er og en guide for totalt 72 dollar, noe som dagen etter skulle vise seg å slett ikke være noen dårlig deal..

Share

4 thoughts on “Holiday in Cambodia”

  1. Åh, Soria Moria! Byens beste utsikt :):) Er khmer curry det samme som Amok? Hvis ikke, anbefaler jeg på det sterkeste å prøve det neste gang dere går for lokal mat i Kambodsja. Spesielt om den serveres i banana leaf. Veldig eksotisk (smaker bare omtrent som vanlig curry, men med litt annen vri).

    PS: Beklager ryktene jeg satte i gang; trodde de fleste hadde fått med seg hvem du reiste med og forstod spøken ;) God tur videre, hilsen grønn av misunnelse!

    1. Ikke 100% sikker på om curry’ene er samme greien med forskjellig navn, men ble anbefalt Amok av guiden vår her også så den skal prøves ut senere idag (forhåpentligvis i banana leaf)

      Litt rykter hører med så det e ikkje noe å bekymre seg for ;)

      Og takk :)

  2. Dere bør ha tatt masse bilder av Ankor Wat! Det er det største tapet mitt med å vente til 2. uken med å komme nedover… :-(

    1. Your wish is our command ;) Føler jeg var relativt heldig med tidspunktet når det gjaldt publisering av Angkor Wat-innlegget som selvsagt inkliuderer en HAUG av bilder :D

Comments are closed.