Min kamp! (For den gule trøyen)

Stekt ris. På Pangkor spiser man stekt ris. Man spiser stekt ris til frokost. Man spiser stekt ris til lunch. Man spiser stekt ris til middag. Man spiser stekt ris til kvelds. Man spiser stekt ris i bryllup og man spiser stekt ris i begravelse. Man kan nesten hevde at det blir litt mye stekt ris til tider.

Vi skal likevel bare være kritisk til maten. Til middag hadde restaurantene fersk fisk som de hadde liggende foran restauranten for å lokke oss inn. Lettet over å få noe annet enn bare stekt ris var jeg eksperimentell og forsøkte fisken som innkasteren sto og viftet med. Til middag ble det derfor stekt ris og grillet Talang. Det var en grunn til at det var nettopp denne fisken han hadde stått og viftet med. Fisken var saftig og god. Dagen etterpå var det Sea Bass og Red snapper. Selv om det var nokså enformig med stekt ris til alle måltider, hver eneste dag, var de gode på fisk.

Etter 5 dager på reise og i storby var det deilig å komme frem til avslappende strandliv i noen dager. Uheldigvis kunne ikke Pangkor by på de store snorkle- eller dykkeopplevelsene, men vannet var varmt, og det å ligge i vannet og se på solnedgangen er alltid herlig. Når øyen også skulle vise seg å by på scootertur, sykkelritt og hollanske fort må man nesten konkludere med at verden lå for våre føtter.

På Pangkor var det tid for å starte på årets Ducky Cup. Ducky Cup er en feriekonkurranse med en øvelse hver dag. 1. plass hver dag får fire poeng, 2. plass tre poeng osv. Daniel hadde designet årets første konkurranse, og oppgaven var å treffe en brusflaske med en slags frisbee-ring fra 150 meter eller noe deromkring. Alle fikk 3 forsøk hver, og vinneren var den som traff flest ganger. Hverken Thomas eller jeg traff på våre tre forsøk, men Daniel traff på sitt første, og Vidar på sitt tredje. Det var dermed delt 1. og delt 3. plass, og for å avgjøre konkurransen skulle vi kaste videre til noen traff, og de andre bommet. To timer senere jublet alle høyt over at Daniel endelig hadde truffet igjen. Om han bare hadde flaks første gangen han traff, eller om han syntes konkurransen var så gøy at han ville holde på i to timer sier historien ingenting om. (Eller… Ettersom jeg skriver historien sier den at det bare var flaks). I kampen om 3. plassen bestemte vi oss for at det var greit å gå nærmere, og når man sto tre meter fra var det ikke så vanskelig å treffe. Etter tre forsøk var også den kampen avgjort. Lettelsen over at konkurransen endelig var ferdig var nok større en gleden over 3. plassen.

Taperen av hver konkurranse bestemmer konkurransen neste dag, og med sine null treff gikk den æren til Thomas. Den som fylte en halvliterflaske med mest sand uten at den sank var vinneren. Ikke overraskende inntok de to ingeniørene Thomas og Vidar 1. og 2. plass, men samfunnsviterne ble henvist til de to siste plassene. 3. plassen begynte å føles som mitt nye hjem.

Dag to på Pangkor kunne også by på min første scootertur i Asia. Asiatisk trafikk er morsomt, og selv om det var en liten øy hadde den sine asiatiske særegenheter. Tuting her var ikke bare helt greit, men det var faktisk påbudt flere steder på øyen. Nord på øyen var det bratte bakker med mange skarpe svinger, og før flere av disse stedene sto det skilt om at man måtte tute. Vi tok raskt til oss den asiatiske kjørekulturen, og forbipasserende kunne jevnlig høre en symfoni av tuting fra de fire scooterene med de bleke menneskene på.

I løpet av rundturen rundt øyen kjørte vi også innom det hollandske fortet som vi hadde hørt mye om. Vi hadde gledet oss i mange dager til å vandre rundt i det imponerende fortet, og ta innover oss hele kolonihistorien til Malaysia. Det viste seg at det mest imponerende med det hollandske fortet var de murbelagte bosspannene. Kolonihistorien kan også oppsummeres på følgende måte: Holland kommer og tar over øyen. De innfødte blir lei av hvordan de blir behandlet, og gjør opprør mot koloniherrene sine. Landet får en annen fiende, og syntes det er greit at Holland kommer tilbake for å forsvare landet. De innfødte blir lei av hvordan de blir behandlet, og gjør opprør. Landet får en ny fiende, og syntes det er greit at Holland kommer tilbake og bygger opp igjen fortet. De innfødte blir lei av hvordan de blir behandlet og gjør opprør.

Scooterturen rundt øyen fungerte også som rekognosering før morgendagens Tour de Pangkor. Sykkelentusiasten Vidar hadde på et eller annet vis klart å overbevise de to andre om at det var en god idé å stå opp klokken halv seks om morgenen for å sykle rundt øyen «før det ble varmt». Når de tre andre skulle sykle, kunne ikke jeg være noe dårligere, og etter en rask tur rundt øyen på scooter gikk vi derfor for å leie sykler også. De lokale skjønte lite av at vi skulle leie sykler når vi allerede hadde scootere. Hvorfor kjøpe en Lada når du allerede hadde tatt deg råd til å kjøpe en Mercedes.

Selv ikke rustne sykler med skeive ratt, ødelagte pedaler og bare to fungerende girskiver var nok til å avskrekke den modige trio. Det var mer enn nok til å avskrekke meg, men jeg er ikke så god på å si nei så jeg ble tvunget med likevel.

Etter en rask middag med stekt ris og fisk ble det en tidlig kveld i påvente av neste morgens kraftanstrengelse. Jeg antar at de andre ville fylle på med blod, epo, astmamedisin og andre ting som skulle gi dem en fordel i Tour de Pangkor.

Overraskende nok var jeg den første som var ute, og den som var mest våken etter to timers søvn. (Jeg hadde jo en bok jeg måtte lese ferdig). De andre fulgte kort tid etter, og når klokken var kvart over seks var Tour de Pangkor i gang. Jeg gikk i et raskt brudd, og ble fulgt av Thomas. Vidar hentet oss inn igjen og klarte å senke tempoet nok til at Daniel også tok oss igjen ganske raskt.

Etter noen få småbakker, som hadde vist hvor dårlig idé denne turen var, kom vi til nordsiden av øyen og det viktigste fjellet i kampen om klatretrøyen, Col de Diablo. Dette var et fjell på 150 høydemeter, fordelt på 450 meter vei. Thomas hadde tatt de første småbakkene, og ledet kampen om den prikkete klatretrøyen, men fjellgeitene Daniel og Vidar stakk raskt fra og det ble tydelig at det kom til å være en ny eier av den prikkete trøyen på toppen av fjellet. Thomas kunne nok også rykket fra hovedfeltet, men siden han uansett var sjanseløs på klatrepoengene valgte han klokelig nok å bli liggende i hovedfeltet og spare krefter.

Det var Daniel som tok poengene på toppen av fjellet, og mye skulle dermed gå galt om han ikke skulle ta med seg polkadotttrøyen hjem. Poengene hadde imidlertid kostet dyrt, og hovedfeltet tok utbrytergruppen raskt igjen når de kom over toppen, og mot bunnen av bakken var det jeg og Thomas som hadde skaffet oss en klar ledelse i rittet. Nedover gikk det så raskt at det bokstavelig talt kom gnister fra sykkelen min. Det var ikke så mye gummi igjen på bremsene mine.

Resten av rittet gikk som ventet. Jeg viste meg frem i utforkjøringene, mens Thomas gjorde et desperat forsøk på å ta igjen Daniel sitt forsprang på klatretrøyen. Thomas rykket på de fleste stigningene, men Daniel svarte og klarte alltid 2. plassen opp fjellet. Med poengene fra monsterfjellet var det tilstrekkelig til å sikre klatretrøyen.

Det var et nokså samlet felt som nærmet seg den siste stigningen før målgang, og det så mørkt ut da Daniel og Thomas rykket opp den siste bakken. Rykket kostet heldigvis for mye, og hovedfeltet tok dem igjen på toppen av bakken, og feltet var igjen samlet før den siste utforkjøringen. Utforkjøring er min spesialitet, og de andre hadde lite å svare med når jeg satte inn det siste rykket. Jeg fikk plutselig til å gire til det tyngste giret, og fant dermed bokstavelig talt et nytt gir. De som hadde sett meg på toppen av Col de Diablo hadde neppet trodd det, men etter målgang i Tour de Pangkor kunne jeg ikle meg den gule trøyen og nyte hyllesten fra alle de tusenvis som hadde møtt opp for å se på.

Uheldigvis var det ikke Tour de Pangkor som var dagens konkurranse. Heldigvis var det plassering med plastball som var dagens konkurranse. Jeg er viden kjent for min presisjon med plastball, og forutsigbart nok satt jeg mitt første forsøk rett i tverrliggeren, som var målet for konkurransen. De andre hadde ikke de samme ferdighetene, og det tok enda noen timer før vi kunne slå fast at Vidar ledet konkurransen med 9 poeng, foran meg på 2. plass med 8 poeng. Thomas snek seg inn på en 3. plass med 7 poeng, mens Daniel tok ansvar for sisteplass med 6 poeng.

Oppholdet på Pangkor ble avsluttet med middag på Big Daddy, og smakløs gelérong i kokosmelk til dessert. Etter to optimistiske forsøk på å smake på det måtte jeg gi opp. Smakløs gelérong smaker kanskje ikke vondt, men det har omtrent samme konsistens som jeg ser for meg at glassmanet med små biter voks i, og det var omtrent like deilig å spise. Vidar er derimot mer utforskende i matveien, og spiste opp all gelérongen. (Jeg har i ettertid blitt fortalt at gelérongen egentlig er ris som er kokt til det blir gele).

Gelérongen markerte slutten på eventyret Pangkor, og nå var det på tide med de virkelig farlige dyrene i jungelen. Som de synger i sangen. We are going to Taman Negara.

Publisert med tillatelse fra Bistandsarbeideren.

Share