Treningsleir i Malaysia

(Jeg gjør oppmerksom på at alle straffene som er beskrevet i Singapore, med unntak av straffen for smugling av narkotika, er et produkt av min oppfinnsomhet).

Sesongen nærmer seg, og reiseleder Daniel hadde derfor bestemt seg for at årets treningsleir skulle legges til Malaysia. Hvorfor vi skulle på treningsleir, og ikke ferie, er jeg litt usikker på, men jeg har sannsynligvis bare godt av det.

For de av dere som ikke kjenner til Malaysia så godt høres det kanskje ut som en helt ok plan å planlegge fysisk aktivitet her. Da kan dere forestille dere hvordan det ville vært dersom noen hadde plassert stoltzen inne i en peis, fyrt opp, og bedt dere løpe til toppen. Om du i tillegg hadde klart å gjøre luften så fuktig at du kan drikke ved å gå med munnen åpen har du Malaysia. Her skulle vi trene.

Før treningsleiren begynt hadde vi imidlertid med noen dager i storbyen. Etter mitt forrige forsøk på å reise til et annet kontinent, er det kanskje på sin plass å begynne med innsjekkingen på Flesland. Jeg viste frem pass og billett, og la bagasjen på båndet. Nervene sto i spenning. Passet ble grundig sjekket, og jeg fikk til slutt lov til å levere fra meg bagasjen. Passet mitt var i orden, og vi var på vei til Malaysia. Etter en overraskende behagelig flytur landet vi i Kuala Lumpur, våken og opplagt, og det nye passets første stempel var et faktum.

En kort drosjetur og dusj senere var det tid for feriens viktigste oppdrag. Nemlig finne ut hvor vi kunne få tak i Haagen-Dazs-milkshake. Jeg hadde naturligvis gjort grundig research på forhånd, og fått bekreftet at gudenes nektar var tilgjengelig i Malaysia. Etter litt leting på Asias største kjøpesenter oppdaget vi herligheten. I løpet av letingen hadde jeg imidlertid allerede falt for fristelsen til å kjøpe både en is på Baskin & Robbins, og en smoothie på et lokalt sted. Når middagen var det neste på agendaen ble jeg derfor overstyrt på ønsket om å kjøpe milkshake.

Vår første malaysiske middag ble inntatt på et noe shabby lokalt indisk sted som ikke viste forståelse for begrepene «mild», «not spicy» eller «I don’t want to die from the burning in my mouth». De smilte og lo, og lastet på med noe som skulle vise seg å være et sted mellom alt for sterkt og få meg til å tenke at jeg kanskje tok feil når i at «I don’t want to die from the burning in my mouth. Da ville det i det minste sluttet. Det hjalp ikke at jeg dummet meg ut og drakk brus mens det var på det verste, slik at halsen også begynte å brenne. Men risen var god.

Eieren av leiligheten vi leide i Kuala Lumpur, Andy, viste seg å være omtrent verdens triveligste og glade asiat, og dagen etterpå tok han oss med på frokost. Vi reiste på et vanlig frokoststed for de lokale, og fikk servert to forskjellige typer nudler og en limejuice. Juicen var veldig god, og nudlene hadde et stort stykke kjøtt på toppen av maten. Enkelt å dele med pinner.

Vårt første besøk i Kuala Lumpur var av den korte varianten, og etter frokost var det avgårde med tog til Singapore, landet med verdens strengeste lover. Her var det dødsstraff for smugling av narkotika og 40 års fengsel for den omtrent like alvorlige tyggissmuglingen. Thomas hadde flaks, og kom seg helskinnet over grensen. Trolig fordi Singapore ikke har lært opp hundene sine til å gjenkjenne norsk extra.

For det flammende infernoet vi hadde til middag i Malaysia betalte vi mellom 25 og 30 kroner hver, noe alle var enig om at var en lav pris å betale for en ødelagt munn. Det skulle vise seg at virkeligheten i Singapore var en noe annen. Her kostet det 55 kroner for en brus.

Bortsett fra prisnivået var Singapore en ganske kjekk storby, med rene gater, varierte skyskrapere og et stort hotell med en hval eller båt på toppen. (Jeg syntes det ser ut som undersiden av en hval, mens de andre mener det er en båt. Jeg er åpen for at arkitekten ville hatt mer sans for deres versjon). At gatene er rene er kanskje ikke så overraskende med tanke på at forsøpling straffes hardere enn drap i Norge.

Prisene i Singapore er kanskje høye, men du får i alle fall rikelig med mat på restaurantene der. Vår kjære skribent, Vidar, bestilte en salat, og fikk et trau med salat. Vi andre bestilte koreansk fried chicken, og fikk nok mat til å brødfø et middels afrikansk land i en uke. Den mest positive overraskelsen var retten corn cheese. Det var ostegratinert mais. Med ganske mye ost. Det er ikke bare USA vi har mye å lære av når det gjelder mat.

Vårt store mål for kvelden var en park som lå ved havnen, og som så veldig grønn ut på kartet. Dette hadde vi ikke 100 prosent suksess med, men vi kom ganske nærme. Vi fikk dessuten sett en kopi av operahuset i Sydney, en slags marina, og fisk/båt-hotellet. (Nå vil kanskje noen av de mer «flinke» av dere påpeke at en hval ikke er en fisk, men det vil i så tilfelle være noe av det dummeste jeg noensinne har hørt. Det blir som å si at jordbær ikke er et bær. Noen var full når de bestemte dette. Hval er fisk og jordbær er bær).

Britene kom forøvrig til Singapore i 1819, og erklærte at dette nå tilhørte dem. (Urettferdig at ingen hører på meg når jeg gjør det samme). Sultanen eller høvdingen som kontrollerte Singapore på den tiden var imidlertid alliert med Nederland, og de følte derfor at det egentlig var de som hadde rett på dette. I 1825 gav Nederland likevel opp, og aksepterte at britene var de som virkelig hadde rett på Singapore. (Ja, dag 2 i Singapore inkluderte et museumsbesøk).

Apropos museumsbesøk. Noe av det beste med Singapore er at de etter 150 år under England har konkludert med at engelsk er best. Vi fikk derfor mer ut av museumsturen enn bare stilige sverd og kinesisk porselen.

På kvelden skulle vi på det sagnomsuste Singapore Zoo. Damen på hostellet mente taxi var alt for dyrt, og at vi burde ta en kombinasjon av sykkel, buss, hest og tog som ville ta i underkant av 2 timer. Vi ignorerte rådet, og kjøpte istedenfor med oss flosshatter på vei til drosjen.

Det beste med Singapore Zoo var at vi kunne kjøpe milkshake på Ben&Jerrys. For de som måtte lure sier dette naturligvis veldig lite om kvaliteten på dyrehagen. Dyrene var nemlig også ganske kjekke å se på. Særlig et piggsvin som løp i sirkel i 10 minutter, løvene som ble matet og tigeren som var tiger var kult å se på. Vi fikk også se på kyr, sauer og geiter. Eksotisk og flott altså.

Å ta tog til Singapore var selvsagt veldig morsomt, men det ble litt lenge med åtte time på et lokaltog. Vi valgte derfor å ta bussen tilbake. Og for et valg det skulle vise seg å være. Turen var to timer kortere enn toget, og bussen var så deilig at noen i reisefølget uttalte at det var nesten kjekkere å ta buss, enn å komme frem.

Men med en god middag, Tyskland-Ghana i reprise på storskjerm, og en endeløs tur for å finne de berømte Petronastårnene fristet likevel byen mer enn bussen. Jeg tror dessuten ikke vi hadde fått lov å bli værende på bussen. Busssjåføren var i alle fall ganske ivrig på å bli kvitt oss.

Etter å ha vandret rundt på skribenten sine innfall i noen timer, nærmet klokken seg sent, og vi ville hjem. Vi hadde fått tips om at vi alltid skulle insistere på at drosjene brukte taksameter. Vi fikk først tilbud om 35 ringoer for turen hjem, og deretter 20, men ingen ville bruke taksameter. Vi luktet muffens, og fant en bane til sentralstasjonen, og et lokaltog/t-bane derfra. Det var så sent at vaktene stengte stasjonen etter at vi hadde kommet oss inn, og nattakst sørget for at turen kostet omtrent fire lokale hver, istedenfor rett i overkant av en som vi hadde betalt tidligere på dagen. Da vi kom frem til sentralstasjonen oppdaget vi også at lokaltoget/t-banen hadde sluttet å gå, så da ble det drosje hjem derfra istedenfor. Fra KL sentral var det heldigvis litt orden i drosjekulturen, og alle brukte taksameter. Godt fornøyd med oss selv gav vi adressen til en litt forvirret drosjesjåfør som syntes det var vanskelig å finne frem. Hele turen hjem endte opp med å koste oss omtrent 40 ringoer, og tok litt i overkant av en time. Altså dobbelt så dyrt og mer enn dobbelt så lang tid som den uærlige drosjesjåføren som ville ha 20 og nektet å bruke taksameter. Alle var enig om at det var en vellykket tur.

Så var endelig var dagen der. Dagen da alle drømmer skulle oppfylles, sult og nød fordrives, og verdensfreden skulle sikres. Det skulle regne milkshake, snø gullmynter og blåse diamanter. Solen hang høyt og skinte klart på himmelen, men den bleknet ved siden av reiseleder Daniel, som endelig hadde ankommet Kuala Lumpur.

Reiseleders indre lys ble imidlertid raskt slukket idet han kom inn i leiligheten og kollapset på sengen. Selv ikke da jeg våknet noen timer senere var det mye fart i han, og noen av oss andre benyttet derfor muligheten til å endelig få inntatt turens første Haagen-Dazs-milkshake.

Resten av dagen forsvant i raskt tempo med shopping (av Malaysia-drakt), spising (på en irsk restaurant), og fotballkamp (som jeg ikke husker). Ting tar lang tid i Malaysia, og innen vi var ferdig med alt det var klokken plutselig sent igjen. Neste morgen var det tid for Pangkor, en øy med strand, stekt ris og scootere. Og starten på den fryktede treningsleiren.

Publisert med tillatelse fra Bistandsarbeideren.

Share