wpid-Photo-20.-juli-2014-2205.jpg

This is The End

Reisefølgets nest siste dag i Malaysia hadde ankommet. De hadde “slitt” seg gjennom drøye tre uker med varme, strand, sjø og regnskog, men å si at de jublet hemningsløst for at det snart var over er nok en ørliten overdrivelse. Å deppe fordi hverdagen snart ventet er det imidlertid ingen som er tjent med så da brukte de heller dagen fornuftig for å få gjort unna de siste og viktige innkjøpene før man skulle hjem til gamle og dyre Noreg.

Hver og en hadde sine prioriteringer så de startet dagen nesten hver for seg, det vil si Skribenten startet for seg mens de to andre, Reiseleder og Den Arbeidsledige, dro samlet i retning nordøst og det store handleområdet der sistnevnte hadde en drøm om å få kjøpt seg et kamera. Skribenten på sin side hadde et noe mindre ambisiøst mål om å kjøpe noe tilbehør til sin allerede innkjøpte iPad og startet dagen med en lokaltog- og t-banetur før både monorail og apostlenes hester måtte benyttes da de tre litt senere på dagen ble enige om å treffes på tekno-senteret i Bukit Bintang-området.

Både denne og den foregående dagen hadde den norske teleoperatøren som samtlige av de tre gjenværende i reisefølget benyttet (direkte eller indirekte) gjort kommunikasjonen noe mer utfordrende gjennom sine driftsproblemer med utenlandstrafikken så det å sende meldinger seg imellom ble bortimot umulig. Datatrafikk var det imidlertid ingenting i veien med foreløpig, så alternative kommunikasjonskanaler ble tatt i bruk for å unngå fullstendig kaos og knot all den tid de kun hadde én nøkkel til leiligheten.

En regnbyge av det helbergenske slaget fikk han også oppleve på sin vei til Bukit Bintang og uten paraply ble det mer fristende å ta en aldri så litem omvei under bakken fremfor å måtte svømme seg gjennom trafikken med fare for å bli oversvømt idet en bil kjørte, litt for fort, gjennom en av de mange dammene som kjapt dannet seg overalt langs, i og ved bygatene.
Til slutt kom han likevel frem til det riktige senteret der det ble en matbit i underetasjen før han tok turen opp til kamerabutikken der Pentax'er ble solgt og han ganske så riktig fant de to siste sittende med notisblokk og tok notater mens en stakkars ekspeditør kom med modell etter modell og forhandlet priser mens de to tilsynelatende aldri fornøyde nordmenn stadig hadde nye spørsmål.
Etter å ha fått avtalt retur til leiligheten og utvekslet oppgittheter over manglende telefondekning fortsatte handlerunden i noen timer til og både solbriller, harddisker og kamera ble med største glede både kjøpt og betalt, vel vitende om at man sparte, for ikke å si tjente penger på handelen :)
Resten av dagen og kvelden var det slett ikke så mye som skjedde. Reisefølget forberedte seg psykisk på den relativt lange flyturen kvelden etter, pakket sammen det de tidligere hadde pakket ut i tillegg til de nyinnkjøpte varene. Skribenten hadde seg en ørliten nattlig tur ut for å få fylt på med litt mat og drikke, men utover det ble timene stort sett tilbragt innomhus i airconditionerte omgivelser.
Det samme kan i stor grad sies om reisefølgets siste dag som ikke ble helt ulik den de akkurat hadde gjennomlevd. Nettbrett (som det så fint heter) og datamaskiner ble forberedt som alternativt underholdningssystem, blogging ble gjennomført og de hadde seg en mer lokal handletur bort på Mid Valley MegaMall for å få en anledning til å bruke opp de siste lappene av lokal valuta de hadde igjen. Tross alt regnes penger som er tatt ut av minibanken allerede som benyttet (ifølge eksperter) så det var intet å tape.
Morgen gikk mot lunsj, lunsj til middag og middagstider ble til solnedgang før Reisefølget endelig(?) tok sekkene fatt og for siste gang lukket døren til leiligheten i Menara Seputeh. De hadde tidligere på ettermiddagen forsøkt å få “vaktene” i underetasjen til å gi noen hint om hvordan taxi på enklest mulig vis kunne hyres for transporten ut til flyplassen, men det prosjektet hadde fort måttet gis opp og de fikk dermed oppleve en siste fottur bort til senteret, denne gangen med sekker på, for å finne seg en bil på taxiholdeplassen ved en av senterets mange utganger.
De spanderte på seg en av de blå taxiene, altså executive-varianten, siden de ikledt lange bukser og etter noen hundre meters gåtur hadde behov for all den airconditionen de kunne få og det angret de absolutt ikke på. Cirka femti prosent dyrere ville turen bli i forhold til den røde, vanlige sorten, men summene det var snakk om, en lokal femtilapp på hver, var langt fra nok til å skremme reisefølget.
Sjåføren virket å være den eneste i landet som faktisk prioriterte egen arbeidsdag foran VM da han innrømmet å knapt nok ha sett noen kamper (live) i den tid mesterskapet hadde vart, men de spekulerte samtidig på om han muligens ikke bare var en av de få ærlige sjåførene som ikke bare “snakket med” passasjerene sine. Tross alt hadde det skjedd merkelig ofte at de holdt med det samme laget som den i reisefølget som tilfeldigvis bragte opp temaet ;)
Fremme på flyplassen konkluderte de med at innsjekkingsskrankene til henholdsvis KLM og Malaysian Airlines var plassert på to forskjellige områder i den særs store avgangshallen som til forveksling lignet på flyplassen i Bangkok der de to år tidligere hadde vært i omtrent samme ærend. Selve innsjekkingen (eller strengt tatt bagasjeinnleveringen) var dessverre ikke like greit unnagjort som man har blitt vant med fra norske flyplasser der Norwegian eller SAS opererer og man gjør mesteparten av arbeidet selv. På tross av at samtlige som tok turen frem til damene i skranken skulle ha sjekket inn på nett i forkant tok det bemerkelsesverdig lang tid for enkelte å levere fra seg kofferter, noe som igjen gjorde at køen bare vokste seg lengre og lengre.
Med noen ekstra kilo tålmodighet oppspart gjennom tre og en halv ukes ferie klarte de å holde hodet kaldt i halvtimen det tok før de endelig ble kvitt bagasjen (som fremdeles var godt under grensen for hva de kunne få med seg på flyet) og kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen inn i selve avgangshallen hvor butikkene lå på rekke og rad og gjerne ville hjelpe Reisefølget av med sine siste slanter. Både mat, drikke og en og annen souvenir klarte de å få plass til i sekkene før de med en drøy time til planlagt avgang fant det best å gå hver til sitt, i alle fall for reiseleders del, ettersom han hadde valgt seg ut en Malaysian Air-kaptein som fungerende reiseleder for sin tur tilbake til Europa.
Den Arbeidsledige og Skribenten tuslet så videre til gaten der KLM-flyet deres etter planen skulle starte boardingen få minutter senere, men ved ankomst så de at de ikke akkurat hadde det travelt. Køen med folk som ventet på å komme gjennom den helt siste sikkerhetssjekken gikk nemlig opp mot hundre meter bortover gangen fra gate, så fremfor å stille seg opp med de par hundre andre mest utålmodige sjelene som skulle på flyet satte de seg ned og fant alternative aktiviteter for å få tiden til å gå.
Noe forsinket i forhold til oppsatt avgangstid hadde alle passasjerene kommet seg ombord og kapteinen kunne formidle sine beklagelser samtidig som han forsikret de ombordkomne om at det var en gunstig vind på vei nordvestover som gjorde at man uten store problemer skulle klare å ta igjen det tapte i løpet av nattens flygning.
Flyturen gjennom natten var herlig hendelsesløs og de av reisefølget som fremdeles hang med forsøkte å holde seg våkne i et partre timer i starten for å gjøre det enklest mulig å snu døgnet tilbake i riktig retning. Da hjalp det å ha middags- og drikkeservering å glede seg til samtidig som KLMs underholdningssystem og egne laptoper gav alternative tidsfordriv i form av bloggskriving og filmtitting. Så overtok søvnen som hovedaktivitet og før de visste ordet av det ble de vekket knappe to timer før nedstigningen mot Schiphol skulle starte og det var på tide med dagens frokost.
Fremme i Amsterdam hadde klokken blitt like over klokken fem på morgenen lokal tid og det var to timer som måtte slås ihjel før avgangen videre til Bergen startet boarding. De to i reisefølget jaktet forsiktig etter noe koffeinholdig drikke å innta for å unngå den verste køen gjennom passkontrollen og de gikk opp i restaurantområdet i andre etasje der en mindre hyggelig ekspeditrise kunne fortelle at: “neh.. vi er ikke åpne enda”. Med få og ingen andre alternativer på denne siden av Schengen ble det til at de satt i tilnærmet stillhet og drømte om kaffe i de ti minuttene det tok før køen hadde minsket såpass at de våget seg ned og gjennom til EU og all den kaffe de kunne drømme om.
Skribenten benyttet sjansen og satte seg inn på første og beste Starbucks med en Cappuccino inkludert alt mens Den Arbeidsledige følte det hadde gått lang nok tid uten en eneste butikk så han begynte å tråle handlegatene på Schiphol før de igjen møttes ved gaten der flyet til Bergen snart skulle gå.
En halvannen times flytur senere var de igjen mellom de syv fjell. Ferien var over, hverdagen ventet og de slapp den evinnelige bekymringen for om de klarte å bruke opp pengene de hadde tatt ut. Reisefølget hadde overlevd enda en tur i det store utland med både livsfarlige slanger, hai, sykkelturer, regnskogkryp av alle verdens slag og ikke minst scooterturene på Pangkor. De hadde opplevd mange sider av Malaysia, både storby, regnskog og paradisøyer og antakelig hatt sin sunneste ferie noensinne med et kosthold preget av fisk, kylling og ris, juice og begrenset med “vanlig feriedrikke” av muslimske grunner.
Alle var definitivt enige om at det hadde vært en fin tur og selv om eventyret nå hadde tatt slutt valgte de å fokusere på den positive siden. For tross alt, som Metallica så fint sier det: “The memory remains” :)
Takk for følget, lykke til videre og velkommen tilbake ved neste krossveg!

 

Share